Per Olov Enquist’s Bibliotek

I januar 2004 ble P.O. Enquists roman Kaptein Nemos bibliotek gjenutgitt i De norske Bokklubbene. Det er prisverdig av Bokklubbene å bringe denne foruroligende labyrint av en roman ut til nye lesere, for det er ikke ren bokklubbreklame at Kaptein Nemos bibliotek er et høydepunkt i et av Skandinavias rikeste forfatterskap. Man kan anta at boken vil komme i stadig nye gjenopptrykk og bli stående som en av det 20. århundres klassikere. Antakelsen kan dog følges av et aldri så lite håp om at allerede neste gjenopptrykk på norsk vil få korrigert en svært uheldig passasje i Per Quales oversettelse fra 1991. Det er meldt en paperbackutgave i november i år – og man kan fortsatt nå å rette feilen!

Det generelle nivå i Per Quales oversettelse skal jeg ikke uttale meg om, og det jeg vil henlede oppmerksomheten på er ikke en egentlig feil i selve oversettelsen, men en ganske unødvendig tilføyelse som av en eller annen grunn er gjort i den norske oversettelse. En oversettelse innebærer alltid en form for tolkning, og det er derfor på sett og vis en feiltolkning Per Quale har gjort seg skyldig i. Det er en tolkning som er veldig nærliggende å gjøre, men ikke desto mindre svært uheldig og ødeleggende – om den ikke direkte kvalifiserer til rød strek og stryk.

En collage av tragedier.

Kaptein Nemos bibliotek bygger på en virkelig hendelse og handler om 2 gutter som i september 1934 antakelig ble forbyttet på sykehuset umiddelbart etter fødselen. Det er bare antakelig fordi man ikke har annet bevis enn noen fysiske likheter og ulikheter som synes å passe dårlig med guttenes respektive foreldre. Når feilen oppdages er guttene blitt 4 ½ år, og etter en prosess og etterfølgende dom i Høyesterett byttes de tilbake i desember 1940. Dette er selvsagt en situasjon som sender de fleste av karakterene i romanen ut i en rekke grusomme overveielser og opplevelser. I sentrum står den ene av guttene som er bokens forteller. Det er hans forsøk på å forstå, leseren følger i en smertelig-vakker fortelling om lojalitet og identitet, om skyld, om kjærlighet og hat, (med fortellerens skjebne in mente forbausende lite hat).

Hans tragedie er dog bare katalysatoren for en rekke andre hendelser som alle er fulle av smerte – og på samme tid likevel full av en forunderlig skjønnhet. Det er vel bare den strengt religiøse tante Hanna som en dag i bedehuset oppdager feilen og derved setter ombyttingen i gang, som ikke blir berørt på det vondeste av hendelsene. Selv jordmora som begikk feilen, ble aldri helt seg selv og gikk i graven med ulykken i seg. Foreldrene på begge sider slites i stykker av tvil, skyldfølelse og mismot. Det ene par, Sven og Alfild Hedman, som blir fratatt sønnen Johannes og gitt fortelleren i stedet, har prøvd å få retten til å omgjøre kjennelsen, uten å lykkes. Alfild ble allerede i forbindelse med fødselen ramt av en blodpropp som gjorde henne delvis stum, og bare levnet den vakre sangstemmen hennes tilbake. Da ombyttingen er et faktum begynner hun enten i en art Tourettes syndrom med den vakre sangstemmen å synge utelukkende stygge ord, eller i flere timer hver dag å skrike, raute og brøle som en tåkelur. Mannen Sven tar tingene med en underlig stoisk ro, men som fortelleren sier: ”På slutten hadde Sven Hedman nesten ingenting” (53), og han er ”betenkt… iblant nesten fælen” (86).

Hedmans bor bare 500 meter fra Josefina Marklund, alenemammaen på ombyttingens annen side. Hun ble enke 6 måneder etter guttenes fødsel, og også i hennes tilfelle innebærer ombyttingen at det åpnes for en rekke smertefulle lag av fortrengte følelser. Hun blir tildelt den andre gutten, Johannes, som sin rettmessige sønn. Hun plages dog også av hendelsene, og virker hele tiden angerfull og skyldbetonet overfor gutten som ble tatt fra henne. ”Hun frøs til”, heter det (132). De to gutter var hverandres beste venner før ombyttingen, og en av Josefinas angerfulle tanker er at hennes nye sønn, Johannes, i ombyttingen er blitt fratatt sin eneste venn. Som erstatning tar hun til seg en tater-jente som fosterdatter for at Johannes ikke skal være så ensom.

Denne tater-jente, Eeva-Lisa Backman rammes av ulykken idet hun etter et fullbyrdet forhold til en populær fotballspiller i grenda blir gravid, seksten år gammel. I det kristne Hjoggböle der romanen utspiller seg, er dette ingen enkel sak, og da Eeva-Lisa tidligere har stjålet en 25-øre er syndens smitte med voldsom kraft kommet inn i Josefinas hus. De to kvinner skikkelser er det nærmeste man kommer på en hat-relasjon i romanen. Tragedien er dog mye større enn dette for Eeva-Lisa. Fødselen finner sted i et vedskjul med den da 10-årige forteller som eneste fødselshjelper, og Eeva-Lisa forblør til døde. Barnet er dødfødt, og fortelleren skjuler først det døde guttebarnet i elven, men henter det senere frem igjen og tilbringer seksten dager med det i ”Hulen med de døde kattene”, en grotte rett utenfor bygda.

Endelig rammes også Johannes av tragedien. Han er ellers en ”likandes” gutt som det heter, men likevel er det Johannes som sladrer til Josefina om at Eeva-Lisa er gravid. Fortelleren kretser mye omkring dette forræderi og prøver å finne en grunn til at Johannes har oppført seg som en Judas. Forræderiet plager også Johannes selv, og fører til hans mange smertelige grublerier. Disse grublerier er da de nedtegnelser som befinner seg i Kaptein Nemos bibliotek, og som leseren får kjennskap til gjennom fortellerens selektive gjengivelse av dem.

Der er derfor to fortellerstemmer i boken, dels forteller jeg-fortelleren med egne ord og dels gjengir han lange og korte utdrag av Johannes nedtegnelser. Romanen springer dessuten i tid, og spesielt i starten bryter den med enhver kronologi. Fortelleren gjentar ofte kortere og lengre avsnitt, og når Prologen i tillegg har undertittelen ”De fem siste forslag” og Epilogen kalles ”Utgangspunkter”, ja, så sier det seg selv at Enquist på mesterlig vis fører leseren uavvendelig inn i en labyrint der man må lese langsomt og med stadige tilbakeblikk på det leste for å kunne holde trådene i de forskjellige tragedier fra hverandre. I gangen gjennom labyrinten serveres leseren både nye opplysninger og gamle opplysninger på en ny måte, og i tillegg kommer av og til uttalelser som er i strid med det man (trodde man) visste. Det hjelper ikke det slag heller at man fra starten av skjønner at fortelleren har vært mental forstyrret og i ”forvaring” og kanskje tilmed nå, på fortelletidspunktet 50 år etter hendelsene, bare er på perm eller stukket av fra mentalinstitusjonen. Man må derfor stille hans pålitelighet i tvil. Ja, kanskje er han selv forfatter av de mange slurvete lapper han påstår Johannes har skrevet et bibliotek fullt av?

Enquists roman fører altså leseren inn i en prosess der man sirkler like monomant omkring lesningens fikserpunkter, som hovedpersonen om sine i forsøkene på å ”tyde koder”, ”rekonstruere” og tolke ”signaler” som det konstant heter. Man leter etter nøkkelen til denne labyrint, søker som leser å rekonstruere et handlingsforløp, men ender hver gang bare med en ny, ufullstendig og mangelfull ordning av den smertelige samling klipp fra romanens collage. Det blir hver gang en liten bunke igjen som ikke passer inn.

Christian

Fortelleren selv er veldig klar over at man for å skape sammenheng ikke bare må tyde, og rekonstruere og legge sammen alt, men også viske ut noe. I sitt forsøk på å skjønne Josefina, sier han:

…jeg visker ut alt annet hos henne … Visker det ut, så hun blir helt enkel (140).

Oversetter Per Quale har funnet enda en strategi og er fallet for fristelsen til å tilføye noe. Den norske oversettelse gir nemlig gutten navnet Christian!

Passasjen er på side 84. Alfild Hedman, fortellerens biologiske mamma som han blir gjenforent med, har tidligere fått en dødfødt gutt, som var kvalt av navlestrengen, og fortelleren skriver da om denne gutten:

De hadde gitt ham samme navn som jeg hadde fått, Christian, lagt ham i veslekista og ikke fotografert ham.

Enquists svenske original lyder:

De hade døpt honom til samme namn som jag senera fikk, lagt honom i lillkistan och inte fotograferat honom. (96).

Ingen Christian, intet navn, ikke her og ikke noe annet sted i Kapten Nemos bibliotek på svensk.

Enquists roman handler altså ikke om en gutt ved navn Christian som lider en tragisk skjebne; den handler om og fortelles av en helt-igjennom og helt konsekvent navnløs som ble byttet med den likandes gutten Johannes, en gutt med navn.

Da synes det noe merkverdig at den norske oversettelse kommer til å handle om en gutt som kalles Christian. Men før jeg viser hvor denne feillesning og tilføyelse kan tenkes å komme fra, så vil jeg besvare et annet spørsmål som kanskje melder seg tidligere og sterkere hos noen: Er dette da så viktig at det er noe å hisse seg opp for?

What’s in a Name?

Man kan selvsagt anta en generell og høyverdig holdning i svaret, og hevde at hvis boken som medium skal bevare sin magi i en bredbåndverden med ti TV-kanaler for hver dag i uken, så bør alle som befatter seg med boken på veien fra forfatter til leser søke å bevare denne magi og ikke falle for fristelsen til å gjøre teksten lettere å spise, gjøre den mindre svart og grusom. Som jeg skal vise er Kaptein Nemos Bibliotek grusommere, men rikere uten navnet Christian. Man kan også minne om at de fleste av oss sannsynligvis har bemerket hvor dårlig det ofte står til med oversettelser mellom skandinaviske språk i TV-mediet, og alene av den grunn at vi som lesere av dette tidsskrift vel anser boken for et seriøst medium, så bør vi også mene at litteraturen som kunstverk bør behandles med noe mer respekt for det språklige enn TV-stasjonene gjør. Skal boken bevare sin fascinerende kraft er dette en av hjørnesteinene: å bevare det gåtefulle[i]. Kaptein Nemos bibliotek er mer gåtefull uten navnet Christian.

En annen grunn til å hisse seg opp er at tilføyelsen Christian faktisk skaper en helt annen roman. Navnet har fått sitt eget liv; Tove Nilsen gjentar det i sitt forord til den norske 2004-utgaven, Bokklubbens leder i januar og Rune Larstuvolds presentasjon av romanen i medlemsbladet gjør det samme. Så det er nå liksom opp og vedtatt at Kaptein Nemos bibliotek handler om gutten Christian. Dermed vil den norske leser ganske visst få en nøkkel som kan åpne en dør i romanens labyrint, og hjelpe leseren til å finne vei ved å plassere fortellestemmen et sted, og derved gjøre det enklere å tenke på og å prate om romanen. Men dels er det en nøkkel som faktisk bare passer ved et tilfelle, og dels – og det er viktigere – låser denne nøkkel døren til en viktig gåte i romanen. Kanskje tilmed den aller viktigste. Den norske leser mister nemlig hele grunnlaget for det mangfold av overveielser omkring identitet som Enquist har fylt sin roman med.

Over de mange tragiske skjebner som rulles opp i kjølvannet på ombyttingen, ligger spørsmålet som jeg-fortelleren hele tiden vender tilbake til: spørsmålet om hvem han er. Etter ombyttingen var det for gutten 

bare ett spørsmål som opptok mitt sinn. Ikke hvordan det skjedde, om det hadde skjedd. Men om jeg egentlig var et ordentlig menneske. Og i så fall: hvem. (58)

Hvem er altså denne gutt, hvem var han da han ble fjernet fra Josefina og gitt til ekteparet Hedman, og hvem er han som den voksne forteller som beretter i mai 1990 - 50 år etterpå? Hvem er man når man ikke er den man trodde man var, og når man mister det man bygget sin identitet på (mor, far, hjem)?

Romanen har mange direkte og indirekte angivelser at nettopp det navnløse er sentralt ved fortelleren. Se f.eks. på disse tekstutdrag:

Hvis man ikke har noe navn, er man Ingen (13);

Det var verst når det sto i avisen, men uten navn…. det var jeg som var den unevnte, enda jeg ikke hadde noe navn (60);

Han [Johannes i sine nedtegnelser] leker med mine navn… har strøket over navnet mitt, kaller meg noe annet (187).

Fortelleren sirkler ikke bare omkring navnet som identitetsskapende hos seg selv, men som noe mer allment. Det heter om folkesnakket om en viss Petrus Furtenback:

Men hva kunne man vente seg av et menneske med et sånt navn (133);

om Eeva-Lisas døde gutt rett etter fødselen:

          Man lurer jo på hva han skulle hett for noe (162);

og når gutten i seksten dager sitter i Hulen med de døde kattene sammen med den dødfødte gutt, tenker han:

Jeg ønsket at han hadde et navn (197).

Navnet er viktig, og navnløsheten blir selve krumtappen i hans grublefulle smerte over ikke å vite hvem han er. Når man som norsk leser da blir servert navnet Christian, blir man fratatt en svært viktig del av denne smerte og en dimensjon i disse tanker. Passasjen der Christian sniker seg inn i den norske oversettelse er nemlig uhyggelig smertefull og ladet med betydning. Ikke nok med at gutten på en måte ikke har et navn, men det navn han jo likevel må ha, er en annens. Er han da bare en kopi av den tidligere, eller er han noe selv? Som han sier litt senere: ”…jeg bar et liknavn med meg gjennom i livet” (144), og når han nettopp ikke nevner dette navnet, er det fordi han tviler på at navnet i det hele tatt er bærer av hans identitet. Den norske leser kan problemløst prate om Christian og Johannes som var de to veldefinerte størrelser, og plassere dem i verden. Det er mer enn gutten selv kan! Han kan kun forholde seg til Johannes som en slik størrelse; hans egen identitet er langt mer flytende og usikker.

Problemet for leseren (og for den der som undertegnede forsøker å si noe om romanen) er videre at også denne navnelikhet med den døde storebror, er en lite labyrint i seg selv. I Christian-passasjen side 84 er det ekteparet Hedman som har døpt sin døde gutt ved det samme navn som ”jeg senere fikk”. Men det navn som fortelleren har, har han fått av ekteparet Marklund der han vokset opp, og likheten med liknavnet er altså helt tilfeldig. Forunderlig, ja, men tilfeldig. Likheten i glosene lik-bilde, lik-navn og lik-het er dog selvsagt ikke tilfeldig. Man kan jo lure på om en ikke-skandinavisk oversettelse kan klare å få den nyanse frem.

Senere gjentar fortelleren historien om den smertefulle, to døgn lange fødsel som ender med at barnet dør, og ”man døpte liket med samme navn som jeg senere fikk” (144), (denne gang uten at ”Christian” tilføyes i den norske oversettelse). Nå, i gjentakelsen, forteller han at det er Josefina som har født en død gutt, som hadde fått samme navn! Hvem er nå fortellerens forgjenger og navnebror?

Komplekset omkring dødfødte gutter føyer seg sammen med Eeva-Lisas fødsel av enda en død gutt, og for fortelleren er det

som om det var han… som hadde fått mitt navn eller jeg hadde fått hans. Som om det egentlig var den samme dødfødte gutten (177).

Labyrinten er på mange måter mer en spiral, en malstrøm man som leser bare suges mer og mer ned i, og den norske leser frarøves dessverre en veldig viktig del av dette suget fra Enquists roman.

Kaptein Nemo

Også på et høyere nivå som fortelleren ikke synes selv å være i stand til at innse, verken som gutt eller som voksen, er dette navnløse sentralt i romanen; gjennom tittelfiguren Kaptein Nemo. Figuren Kaptein Nemo stammer fra Jules Vernes to romaner, En verdensomseiling under havet (1864) og oppfølgeren Den hemmelighetsfulle øya (1875). Etter ombyttingen får Johannes ikke bare en fostersøster i Eeva-Lisa; Josefina er også bedre bemidlet enn Hedmans og gir Johannes i alt 12 bøker. Bl.a. Vernes Den hemmelighetsfulle øya. Denne boken gir Johannes videre til fortelleren, og streker under et avsnitt i slutten av romanen der Kaptein Nemo befinner seg i sitt bibliotek i ubåten Nautilus. Det er dette som fører fortelleren frem til Johannes i voksen alder. Han føler dog allerede i guttealderen en sterk samhørighet med Kaptein Nemo, han blir en hemmelig venn som gutten kan flykte til i fantasien.

Det er imidlertid den andre av Vernes romaner, En verdensomseiling under havet, som danner bakgrunnen for et av de meste tvingende spørsmål i romanen: forholdet mellom offer, bøddel og forræder. Dette er et trekantforhold som har mange nedslag i Enquists roman. Den siste delen, forræderidelen av trekanten kommer fra en annen lektyre som gutten har måttet forholde seg til; Bibelen og selvsagt Judas som han kaller Johannes flere ganger mot slutten (172). Men de to første ledd, bøddelen og offeret, er fra Jules Vernes roman. I En verdensomseiling under havet er Kaptein Nemo en desillusjonert mann som med sin ubåt senker skip med uskyldige sivile ombord. Hans handlinger er således onde; han er en bøddel. Men samtidig får fortelleren i Vernes roman, Professor Arronax, en innsikt i beveggrunnene til denne mystiske mann, og oppdager bl.a. at Nemo i seg også selv bærer på en stor sorg og smerte. Han har etter all sannsynlighet selv mistet kone og to barn i krigen mellom England og inderne, og Annorax stiller derfor mot slutningen av romanen seg selv spørsmålet om kaptein Nemo egentlig er en ond karakter:

Når det kommet til stykket skal man så hate denne mann eller beundre ham? Er han et offer eller en bøddel?

Ikke nok med at denne tvil består, den angivelig onde karakter blir dessuten en frelser og en velgjører i Den hemmelighetsfulle øya, der han redder og i skjul hjelper en flokk menn som er styrtet på øya med sin luftballong. Han viser derfor gutten i Enquists roman en likesinnet, et forbilde, og ikke minst et bevis på at det onde ikke er bare av det onde, og at tingene ofte er ganske kompliserte. Et av guttens tilbakevendende traumer er at han etter å ha hjulpet Eeva-Lisa med fødselen, må skjule den uekte, døde gutt ved å dytte ham under isen slik at han kan forsvinne for blikket fra det strengt religiøse samfunn på denne synd. Gutten føler seg mer som bøddel enn som fødselshjelper etter hendelsen, og den døde gutts øyne under isen følger ham i drømme. I de oftest nattlige samtalene med Nemo kan han finne den trøst, den forsikring han søker, at den ekte Velgjører og forbildet Nemo også har opplevd dette. Gutten og Nemo har for eksempel en samtale som handler direkte om en scene i En verdensomseiling under havet, der Nemo står i sin ubåt og ser ”hvordan kvinnen og barnet fra den engelske fregatt som han hadde senket, gled ned gjennom vannet” (178-79). Nemo kan derfor bedre enn noen forstå at fortelleren drømmer om den døde gutt med de åpne øyne under isen. Jo, en ekte Velgjører har erfaringen med viktige ting, og kan gi trøst og støtte. Og Kaptein Nemo blir et svært sentralt element i guttens verden.

Navnet Nemo er latin og betyr ingen, og kaptein Nemo er derved også en navnløs som er ond, syndig og skyldig – og samtidig en Velgjører. Jules Vernes rykte som gutteboksforfatter av tvilsom verdi skal ikke skygge for de implikasjoner som ligger i dette: Som Enquist vokset Verne også opp i et strengt religiøst miljø, og Verne kan ha hatt større tanker med bruken av navnet Nemo enn bare den dramatiske mystikk.

I Kaptein Nemos bibliotek er det ikke rart at gutten føler seg trukket mot Nemo og ser ham som et forbilde. Fortelleren bemerker dog aldri selv at Nemo betyr Ingen, eller at det er sammenheng og likhet mellom de to, og med navnet Christian er det også en sammenheng som helt forsvinner.  

Å speile seg, å se seg selv.

Motsetningen til Nemo er Jesus, Menneskesønnen som ganske visst er like ”likandes” som Johannes, men som aldri har tid til å stille opp. Han er alltid så opptatt andre steder. Menneskesønnen dukker opp atskillige ganger, men likevel fremstår han som en fjern, ubetydelig biperson – presis som fortelleren føler Jesus er; aldri tilstede når man har bruk for ham. Det religiøse, guttens kristne bakgrunn og Hjoggböles kristne miljø, spiller en stor rolle i romanen, og guttens beretning er fylt med åpne og skjulte sitater fra Bibelen. Et av de skriftsteder som kverner i guttens hode er Paulus’ brev til Korinterne. Paulus’ brev handler om den siste erkjennelse, den dag vi ikke lenger ser ”i et speil i en gåte”, men fullt og helt. Formuleringen har Paulus har i øvrig fra 1. Mosebok, og Moses er som kjent ikke vokset opp hos sine foreldre heller. Uten at dette dog gjør noe til å forbedre Menneskesønnens, Paulus’ eller Moses’ anvendelighet som Velgjører.

Selv om handlingen i Kaptein Nemos bibliotek foregår i det religiøse Hjoggböle, gjør Enquist denne erkjennelse til noe dennesidig, og dermed blir Paulus’ brev en av de bærende konstruksjoner i labyrinten om erkjennelsen av jeg’et, av hvem gutten er, av identitet. Gutten kjenner ikke seg selv fullt og helt, og hans rekonstruksjoner søker konstant mot det punkt der han ikke lenger ser seg selv i et speil – men fullt og helt, og vet hvem han er.

Det speil han har sett seg selv i, er et likbilde av den døde førstefødte, og det bilde er det eneste han kan identifisere seg med. I en av Johannes’ kortere, kryptiske notater heter det – i 3. person: ”Likbildet. Plutselig ser han seg selv” (210), og det er uklart om Johannes her omtaler seg selv i 3. person, hvilket han av og til gjør, eller om han taler om fortelleren, som han likeså ofte omtaler. Men for fortelleren gjelder det at hvis det er Alfild Hedman som fødte den døde bror, så finnes bildet ikke idet man nettopp ikke fotograferte den døde gutten, og er det Josefina, er bildet likevel ikke av hans bror, men av den han trodde var broren. Han er derfor i realiteten uten noen å speile seg i etter ombyttingen. Han er overlatt til seg selv, drivende alene som den døde gutt under isen. Derfor speiler han seg i fantasiens og fiksjonens skapning, i Kaptein Nemo, i Ingen.

Gutten har ikke noe navn, fordi han er Ingen.

Per Quales Bibliotek.

Men hvor har Per Quale da navnet Christian fra?

Som fortelleren i Kaptein Nemos bibliotek sier, ville det jo være mot bedre vitende hvis man sa ”sånn gikk det til”, men jeg tror likevel jeg vet det. Per Olov Enquists roman er en collage av flere fortellerstemmer, av bibelsitater og referanser til Jules Vernes romaner, og dessuten koker Enquist fiksjonen sammen med en faktisk hendelse som skjedde i hans barndoms bygd omkring 1940. Enquist plasserer så guttenes fødsel i september 1934 da han selv ble født. Et veritabel garnnøste av fiktive og faktiske elementer. Men Enquists ”faksjon” inneholder ennå et element, idet hele Enquists forfatterskap er èn stor collage der karakterer dukker opp på tvers av tekstene. Og hele avsnitt kan gjenfinnes i andre sammenhenger, slik strukturen er innenfor den enkelte roman. Gjentakelser, men med variasjoner.

I den vesle romanen Nedstörtad ängel. En kärleksroman, fra 1985 tar Enquist også utgangspunkt i et forlegg fra virkeligheten. I 1981 drepte en 22-årig svensk gutt av uforståelige grunner en 6-årig jente, og ble innlagt på den psykiatriske avdeling ”Säter”. Denne såkalte ”Ulven i Säter” fra virkelighetens verden er en av flere hovedpersoner i romanen. Gutten får kontakt med et ektepar som leseren bare møter som ”K og hans kone”, som for å understreke det kafkask labyrintiske, og de oppnår en viss kontakt med gutten. Av like uforståelige grunner som det første mord, tar han etter en stund også livet av deres 8-årige datter. I romanen er ”Ulven i Säter” også navnløs, idet K og hans kone bare kaller ham ”gutten”. Om hans identitet finner man bl.a. følgende sekvens i den norske oversettelse fra 1986:

En gang begynte han plutselig å snakke om sin bror. Fem år før han selv ble født, hadde moren fått en sønn som døde en uke etter fødselen. Han ble nøddøpt Christian og gravlagt… (s 73)

Den norske oversetter av Styrtet engel er Kjell Risvik og det er altså ikke tale om en forglemmelse hos Per Quale, at han ikke husker hvor Enquist skriver hva og derfor blander to tekster. Men i Styrtet engel har den nøddøpte, døde gutten altså et navn, seks år før Kaptein Nemos bibliotek.

Javel, ja. Kan da Quales feiltokning likevel ikke forsvares?

Svaret på dette retoriske spørsmål er selvsagt nei.

Gutten påstår nettopp ikke at han fikk den dødes navn, men selv om han hadde gjort så må man være svært forsiktig med å antyde noe som helst. Gutten forteller nemlig flere forskjellige historier om sin identitet, så det er tvilsomt at han faktisk skulle hete Christian. Heller ikke denne mentalt forstyrrete gutten har noe navn, han er rett og slett også navnløs! Legg også merke at den døde bror i Styrtet engel ikke er dødfødt, men lever i sju dager; det er konstant ørsmå variasjoner i gjentakelsene, og det er nyansene som gjør sammenstilling uholdbar.

Så selv om man klarer å se bort fra den detalj at Styrtet engel foregår på 80-tallet, mens handlingen i Kaptein Nemos bibliotek er lagt til tiden omkring 1940-45, så er det ikke tale om den samme gutt. De har dog navnløsheten tilfelles. Den har de to i øvrig tilfelles med en tredje gutt hos Enquist; han som er hovedperson i dramaet I Lodjurets timma fra 1988 som Det Norske Teater nylig satte opp med Anders Baasmo Christiansens i den navnløses rolle. Også han er psykiatrisk innlagt dobbeltmorder og har et sterkt forhold til katte. Men de er ikke den samme, og ingen av dem heter Christian – ifølge tekstene.

Variasjoner.

Man skal i det hele tatt hos Enquist være svært forsiktig, om man leser referansene internt i forfatterskapet som tegn på at Enquist utvider fortellingen om en karakter ved å gjøre vedkommende til biperson i en annen roman. Dersom det stemmer at fortelleren i Kaptein Nemos bibliotek faktisk heter Christian fordi en lignende sekvens forekommer med navn i en annen roman, så vil man få en lang, lang rekke problematiske rester når kabalen er lagt. La meg gi noen eksempler:

I Kaptein Nemos bibliotek hører vi en liten historie om Eriksson i Fahlsmarksfossen som etter å ha fått en furu over seg, rekker å skrive ”Kjære snille Maria du…” i snøen før han dør (132). I Styrtet engel berettes det samme av den voksne forteller om en hendelse fra hans barndom. Så fortelleren i Styrtet engel har altså felles erindring med den mentalt forstyrrete gutten. Ved samme anledning forteller han om farens død, i en scene der moren tar bussen hjem og der sjåføren Marklin ber noen forbarme seg over henne og hjelpe henne opp til huset. Dette er historien som i Kaptein Nemos bibliotek fortelles om Josefina Marklund på side 143-44, med en liten variasjon idet den døende i Styrtet engel skriver ”Kjære snille Maria jeg…”, ikke ”du” (uthevingen er min).

Dermed har denne forteller en sterk likhet med Johannes, og hans erindring om Erikssons ord i snøen kan da vanskelig være den samme som jeg-fortellerens i Kaptein Nemos bibliotek.

Er han da Johannes? Som Johannes hadde fortelleren i Styrtet engel en far som var tømmerhogger og skrev syndige dikt i en notisblokk. Denne tømmerhogger-poet dør av porfyri som er en arvelig magesykdom, og det stemmer derfor veldig godt at fortelleren i Styrtet engel på et tidspunkt får foretatt en gastroskopisk undersøkelse av magen. Han beskriver nå hvordan han under gastroskopien ser sitt indre som en kjempemessig underjordisk hule. I Kaptein Nemos bibliotek beskriver jeg-fortelleren sitt møte med grotten der Johannes befinner seg, som ”å gå inn i det indre av et menneske. I menneskets buk, det var der jeg befant meg” (22). Sammenfall ikke lenger med Johannes, men mellom de to fortellere. Så likhetene flyter sammen og flyter fra hverandre i ett sett.

Jeg-fortelleren fra Kaptein Nemos bibliotek har dog som nevnt kanskje selv skrevet alle Johannes’ lapper i biblioteket. Og da kan det kanskje være tale om en og samme forteller i Kaptein Nemos bibliotek og Styrtet Engel?

Man skulle forundres om Enquist hadde gjort det så enkelt…. Og nei, så enkelt er det ikke: ”Ulven i Säter” er liksom Johannes en skrivende grubler, og flere av hans lapper er identiske med dem Johannes etterlater seg i Nautilus. Den største forskjell er at Ulven er noe mer mentalt forstyrret enn noen annen i denne sammenheng og smører sine lapper inn med avføring. En av de gåtefulle lappene til Johannes lyder ”Pust frem mitt ansikte” (18), og dette er den allerførste meddelelse av Ulven, vi møter i Styrtet engel. Johannes skriver som nevnt også ”Likbildet. Plutselig ser han seg selv” – og i Styrtet engel er det fortelleren som noterer dette i dagboken. Johannes er altså både Ulven og fortelleren fra Styrtet engel. Eller selvsagt rettere: Han er ingen av dem.

Eeva-Lisas inntog.

Fjerner vi oss litt fra sammensuriet av fortellerstemmer, vil man i avgjørelsen av faderskapet til Eeva-Lisas døde gutt få problemer som selv ikke moderne DNA-metoder kan løse. Eeva-Lisa Backman dukker nemlig også opp i Enquists roman fra 1978, Musikantenes uttog som har handlingen lagt til omkring 1910. Også her stjeler hun penger, og det er vel pga. inflasjonen at det bare er tale om en 2-øre i 1910, mens det er 25 øre i 40’åra. Hun blir også i Musikantenes uttog gravid utenfor ekteskapets tillatte rammer, og Hjoggböle er ikke mindre kristen i 1910, så synden er absolutt ikke mindre. Men er det den samme tater-jente? Hun kommer også i Musikantenes uttog som fosterdatter til Josefina, og selv om man igjen kan se bort fra detaljen om de tretti års forskjell, bør man likevel bemerke at hennes navn nå skrives Eva-Liisa – med ett E og to I’er – og at hun nå kommer til familien av en helt annen årsak: Familien forbarmer seg rett og slett over tater-jenta som er blitt forlatt av en mor som prioriterte å stikke av med et skip full av sjømenn. I 1910-utgaven av tragedien blir Eva-Liisa dessuten voldtatt av Josefinas litt tilbakestående bror Aron, som så vidt vites aldri har sparket til en fotball, og graviditeten fører ikke til noen blodig tragedie i et vedskjul. Den fører i stedet til en annen fryktelig utgang; at Aron tar livet av seg ved å skjære hull i isen og drukne seg. At Aron har fått en lite vakker død nevnes i øvrig også i forbifarten av jeg-fortelleren i Kaptein Nemos bibliotek (42). Eva-Liisa forteller ennvidere selv til Josefina hva som er skjedd, og avsløringen innebærer altså ikke noe forræderi – også fordi det ikke opptrer noen Johannes som fosterbror!

Josefina heter i Musikantenes uttog Markström til etternavn, ikke Marklund, og man kan mht. etternavnet lure på om grunnen til forskjellen, er at det i dette univers av navnes betydning rett og slett er for smertefullt for fortelleren å kalle henne ved det rette navn, og at han derfor bruker Marklund i stedet. Navnet Marklund opptrer ellers ikke i Enquists forfatterskap.

Josefina er langt ifra enke. Og veldig langt fra å være mor til et enebarn: Hun har fire sønner fra før. Ingen heter som nevnt Johannes, men den ene av dem heter Frans Nicanor Markström, og det er han som har fått saueskinnsfellen som fortelleren i Kaptein Nemos bibliotek tror han gjenfinner i biblioteket i Nautilus (30). Frans Nicanor, som bare kalles Nicanor, er en av sentralfigurene i Musikantenes uttog, og ”det smertefylte midtpunktet” for Nicanor er det som er skjedd mellom Aron og Eva-Liisa. Han plages av synet av dem begge to flytende døde under isen, etter å ha sett Arons dødsleie. Et av Nicanors mantraer er ”Det finnes alltid noe bedre enn døden” fra Brødrene Grimms eventyr Stadsmusikantene i Bremen, og også Johannes noterer denne ordtak-aktige setning på en av sine mange lapper. Det er også påfallende at den dag man finner Aron druknet i 1910, er den samme datoen som tanten i Kaptein Nemos bibliotek tretti år senere kommer og henter Eeva-Lisas koffert. Det er også dagen da jeg-fortelleren får sitt livs eneste klem ”- for øvrig den 24. april –” (46) som det heter mellom tankestreker med all mulig tegn på utheving.

Er det lenger noen som finner veien ut herfra?

Lewis reise.

Enquists collage er ikke begrenset til de tre nevnte romaner. Sekonden fra 1971 (norsk: Sekundanten) handler bl.a. om fortellerens far som bytter navn et par ganger, eller rettere tillegger seg flere navn så han tilslutt heter Mattias Jonsson-Egnestam-Lindner. Allerede tjue år før Kaptein Nemos bibliotek er Enquist altså opptatt av navnet som betydningsfull. Romanen handler også om den siste natt fortelleren tilbringer med sin far. Og de siste setninger i romanen lyder:

Og han løftet hånden og klappet meg på hodet, som om jeg hadde vært en hest. Så snudde jeg og gikk, og jeg så ham aldri mer.

Her lukter det så sannelig ikke bare hest, men også Alfild Hedman. Fortelleren i Sekondanten har i øvrig et navn… Johan Christian Lindner!!

Johan Christian har en bror – veldig levende, og absolutt ikke dødfødt. En dag de to brødre bygger en flåte av tømmer fra fløtinga, sier bror Peter:

- Når vi ikke har bruk for den mer, så slår vi vekk tverrplankene og trekker ut spikrene. Hvis vi lar spikrene sitte går det til helvete med sagen. Og det ødelegger akkorden for karene.

Og så, etter en stund:

- Man må tenke på akkorden.

Flåteturen skjer i Sekondanten våren 1943, og gjentar seg i Kaptein Nemos Bibliotek i august 1945, med nøyaktig samme sosiale samvittighet og samme oppremsning av proviantlisten – den eneste forskjell er at vurderingen av melassen i 1943 er en kvalitetsvurdering av bror Peter, og en prisvurdering av Sven Hedman i 1945, og at i Enquists gjenbruk av avsnittet tjue år senere i Kaptein Nemos Bibliotek, er det jeg-fortelleren som er den samvittighetsfulle tømmerkyndige. Nå er fortelleren i Kaptein Nemos Bibliotek da bror Peter? Eller hur?

Nicanor fra Musikantenes uttog dør i mars 1973, og omtales i Enquists nyeste roman, Lewis resa fra 2001. Det gjør onkel Aron også. Aron nevnes flere steder i Lewis resa i forbifarten, men den viktigste sekvens i vår sammenheng er i kapitel 4,4 der det utrykkelig sies at han ”våldtagit och gjort Eva-Liisa med barn…”. Også her er dèt altså sannheten om Eva-Liisa, og i Enquists forfatterskap er farskapet altså fastslått med to stemmer mot en til å være Arons ansvar.

Enquist opptrer selv som forteller i Lewis resa, og han skriver i Prologen at han traff den ene av bokens tre hovedpersoner, Efraim Markström, allerede da han skulle skrive boken Musikantenes uttog. Siden traff han Efraim flere ganger for å tale om Aron og Nicanor - selv om talen ofte ble om Pinsebevegelsen og Lewi i stedet.  Enquist omtaler i Lewis reise konsekvent Aron som ”morbror”, altså i egen stemme som sin onkel, og man kan jo lure på hvordan sammenhengene mellom de forskjellige fortellerstemmer i Enquists forfatterskap nå kan utredes. Plutselig er Enquist i slekt med Josefina Markström/-lund og derved også Johannes! Hvordan Efraim Markström selv eventuelt er i slekt med Josefina Markström, gis det så vidt jeg kan se ingen forklaring på. Men forklaringen er sikkert ganske innfløkt.

Det som er spesielt interessant i forholdet til Kaptein Nemos bibliotek, er dog noen opplysninger leseren får i kapittel 18. Her heter det bl.a. at ”Jeg frågade om Nicanor, som inte hette så, och om morbror Aron” [min uthevning]. Her har vi da navnet igjen som noe sentralt. Gutten heter altså ikke Nicanor, men hva heter han da?

Det heter også at pinsevennene i Lewis hær var ”musikanter… som innsett att det gives alltid något bättre än döden” i en variasjon over Stadsmusikantene fra begge de to andre bøker, denne gang uttalt av forfatteren selv, som forteller. Johannes Nicanor Enquist?

Og endelig skjønner man nå at den jernspett som onkel Aron bruker til å slå hull i isen da han drukner seg, faktisk ikke tilhører Ebon Lundström (legg merke til etternavnet!) slik som leseren for vite i Musikantenes uttog. I en passasje som ellers i all hovedsak er en repetisjon av ordene fra Musikantenes uttog, hører vi nå i Lewis resa at ”Spettet var ju Hedmans och skulle återställas dit” (417). Det navn kjennes ellers bare fra Kaptein Nemos bibliotek. Som ektemann til Alfild og biologisk far til den navnløse forteller.

Det umuliges kunst.

Per Olov Enquist skriver altså variasjoner over flere temaer, og nærmer seg derved fra flere sider spørsmålet om hvordan vi tross alt klarer å holde oss i live, fordi det alltid finnes noe bedre enn døden. Det er kanskje nettopp disse variasjonene som er de vesentligste. Sannhetene stilles opp og brytes ned igjen, helt eller delvis, både ved at det ene verk motsier det andre, bare litt, men hver gang, og ved at romanene selv, og da spesielt Kaptein Nemos bibliotek, aldri lar leseren komme frem til labyrintens utgang. Ja, labyrinten har ingen utgang, for det er mot bedrevitende å si ”slik var det, det er hele historien”. Å legge sammen og rekonstruere når det dreier seg om mennesker, er en subjektiv handling, og det gis ikke noe objektiv fasit. Lesningen av Enquist er derfor en erfaring som å leve i verden; det må viskes ut og feies under teppet, skal vi komme videre. Det er selvsagt umulig, men hvem var man hvis man ikke forsøkte?

Et av temaene Enquist stadig vender tilbake til, tretti år etter Sekondanten, er spørsmålet om identitet, om hva et menneske er. Det navnløse og dermed mangelen på identitet og ståsted, er etter min mening noe av det mest foruroligende og bærende i Kaptein Nemos biblioteks gåtefulle labyrint. Og når gutten gis et navn i den norske oversettelse, så blir en av de største gåter under lesningen hvorfor i all verden man har tilføyd navnet Christian. Ikke hvor det kommer fra. Men hvorfor det står der.

Det er sagt og skrevet mye om å oversette, og Per Quale har i boken Det umuliges kunst. Om å oversette som han var medredaktør av i 1991, selv kalt det å oversette for ”et svik og et forræderi”. Forræderi er som nevnt et begrep i Kaptein Nemos biblioteks svært sentrale trekant, og man kan derfor fristes til å hevde at den som har tilføyd navnet Christian i Enquists roman, er forræder mot originalen, bøddel mot leseropplevelsen – og at leseren er offeret.

 Kaptein Nemos bibliotek trenger altså en liten, kjærlig korrekturhånd før den kommer i neste gjenopptrykk, og Bokklubbene kan passende sende en svart tusj til alle som har kjøpt boken og be om unnskyldning. Og be om at leseren selv stryker det upassende ord på side 84.

 (Juni 2004)

Note: